Om kjærlighet, av Line Madsen Simenstad

Hennie skulle lære meg alt om kjærligheten. Vi lå på en brygge og venta på en båt, og Hennie sa at kjærlighet er nesten helt usannsynlig. Hun sa:

– Det er et blaff eller et gniss mellom to mennesker, det bare oppstår plutselig. Og det er alt du har. Folk bygger hus og får barn oppå det lille blaffet. Men det er bare kjemi. Jeg mener kjemi, som i naturfag. Plutselig forsvinner det, og da må du slå opp.

Hennie var solbrent på armene og leggene og bleik i ansiktet. Jeg var brun, jeg hadde vært her i mange uker. Vi hadde like pilotbriller. Jeg hadde bestemt meg for å ikke bruke mine når Hennie var her, men sola var så sterk at jeg måtte. Hennie hadde ikke sagt noe.

– En annen ting er at du aldri må spørre om eksene.

Hennie rullet over på magen.

– Tro meg, dette kommer du til å takke meg for en dag. Du må aldri spørre om eksene. For da blir du bare gal. Du får vite en liten ting og så begynner hjernen din å lage alle mulige syke historier. Jeg har lært.

Hennie rullet tilbake på ryggen.

– Og gutter liker det ikke heller. De er ikke sånn som oss. De blir ferdige med ting. Eksene betyr ingenting for dem.

*

Det var sommeren før jeg begynte på videregående. Jeg var på hytta nesten hele ferien. Stivt gress under føttene, flis i en tå fra plankene på verandaen, kaldt vann til anklene. Sommeren kom brått og var varm. Så kom Hennie. Hun var snill den sommeren.

– Og så må du aldri snoke i tingene deres. Ikke les i innboksen deres hvis du får sjansen. Bare logg deg ut. Jeg mener det. Ikke snok i gamle bilder.

– Gjorde du det?

– Hva da?

– Leste i innboksen til Georg?

– Det er det her jeg har lært. Og så lærer jeg det til deg. Og hvis du skal begynne å røyke, må du ha lavendelblader i lomma, som du kan gni hendene i. Så ikke fingrene dine lukter.

– Det er ingen som røyker lenger.

Hennie rullet over på magen igjen og løftet solbrillene opp i panna.

– Aldri legg dere som uvenner. Da får du ikke sove.

– Greit.

– Ikke begynn å snakk babyspråk. Da klarer dere ikke å slutte. Jeg er sulten. Er du?

– Ja litt.

Hennie reiste seg opp, strakk den tynne kroppen og skjøv på plass solbrillene.

– Jeg ser hva jeg finner, sa hun.

*

Bak oss lå den lille kystbyen, foran var havet og måkene. Jeg var høyere enn Hennie nå, jeg brukte større sko enn henne. Og det var Hennie som måtte ta piller for å være normal, ikke jeg. Jeg satt meg opp og snudde meg rundt, så jeg kunne se Hennie som småløp langs fortauet. Hennie i kort, lyseblå kjole. Hennie uten sko. Hennie som ville passe på meg, men som ikke greide å passe på seg selv. Det var det moren vår hadde sagt kvelden før, da Hennie skulle lære meg å velge riktige venner på videregående. «Andrea klarer seg. Det er du som må lære å passe på deg selv», sa hun. Hennie bare lo, og så sa hun « Ja, Andrea er så flink, så flink, så flink». Senere den kvelden satt jeg og Hennie i hver vår gyngestol på verandaen og spiste Safarikjeks. Hennie smurte aloe vera på de solbrente skuldrene sine, og jeg sa at jeg hadde fått kjæreste. En som heter Mats, en som er like gammel som Hennie. Hun satt fra seg boksen med aloe vera og lente seg inn i min gyngestol. «Du ljuger», sa hun. Jeg rista på hodet.

*

Hennie kom tilbake med to cola og en pose boller.

– De har ikke vært her?

– Nope.

Jeg drakk nesten halve colaflaska i én slurk.

– Jeg tenkte på en ting til, som jeg vil si deg, sa Hennie.

– Jaha.

– Det har ikke noe med kjærlighet å gjøre.

– Neivel.

– Det er noen dager hvor du bare ikke må stole på deg selv.

Hennie tok en bit av bollen.

– Eller kanskje det egentlig handler om kjærlighet. Kjærlighet til deg selv eller noe, sa hun.

– Jaha.

– Noen dager kommer du til å bare tenke negativt dritt om deg selv og verden, og da må du lære deg å skjønne at det er en av de dagene. Med en gang, når du står opp! For da kan du si til deg selv: uansett hva jeg tenker i dag, så stemmer ikke det. Og så kan du liksom holde fast i det hele dagen. Skjønner du hva jeg mener?

– Ja, jeg tror det.

Vi satt oss på kanten av brygga og dingla med beina over vannet. En brennmanet fløyt sakte forbi.

– Men hvor er Georg nå, spurte jeg.

– Georg? Jeg vet ikke. På en hytte med en eller annen dame. Jeg vet ikke.

– Men det er liksom slutt slutt?

– Jaja, det er slutt slutt slutt.

– Forsvant det blaffet?

– Nei, ikke egentlig. Men det hadde sikkert forsvunnet uansett.

Hennie kasta små bollebiter på brennmaneten.

– Husker du at vi alltid fiska krabber her, sa hun.

– Mm. Og du nekta å kaste krabbene ut i vannet igjen.

Hennie lo.

– Men de var jo våre!

– Stakkars små krabber, sa jeg.

– Én ting til, sa hun.

– Hva da?

– Ikke ha så sinnssykt høye forventninger. Slå deg til ro med det som er bra nok.

– Det er sånn man sier når man er femti.

– Men det er fordi de vet det. De vet hva de snakker om.

En liten motorbåt nærma seg brygga. Ombord satt tre gutter og en jente. Hennie strakte på halsen og vinka. Hun krøllet sammen bolleposen og ga den til meg.

– Når kommer du tilbake, sa jeg.

– I kveld. Eller i morgen.

Hun strøyk meg over leggen og sa:

– I morgen kan vi fiske krabber.

– Fiske krabber?

– Ja, eller noe annet. Vi kan lage vafler.

– Kan vi godt.

Så reiste hun seg og gikk ombord i båten.


Line Madsen Simenstad (f. 1985) er fra Oslo. Hun jobber som featurejournalist i den norske avisa Klassekampen og ferdigstiller nå en novellesamling. Hennes tekster har vært på trykk i bl.a. Bøygen, Stemmer og Splittet Kjerne. Hun har bodd i India og Frankrike og i Berlin, hvor hun i 2009 var med på å starte opp forlaget Broken Dimanche Press. Våren 2016 er hun writer in residence hos Teatro do Silêncio i Lisboa. Twitter: @linesimenstad

%d bloggers like this: