Concerning Melchior (a chain of things that make me warm)
I was pushed towards the center of a rotating crowd. They all talked to themselves, and I was trapped in their daydreams.
I squatted down to avoid their eyes. They wouldn’t have seen me anyway, but I didn’t want to remember what it was like to think myself away from myself.
A swarm of locusts flew into their eyes, and their blindness increased. I laughed, pushed away the symbols that leapt from their steps in the circle dance I had joined without paying the entrance fee.
Just then, Melchior got out of a cab, split the crowd with a fountain pen, opened the air and entered without asking for permission.
His hair uncoiled from his head like a benign Medusa, horses instead of snakes. If a horse could gallop without a sound, it would explain how he was able to approach me without my skin curling up in disgust.
I put my gloves on.
The other people walked away, and the air turned cold.
”Where are you going?” I asked, since I didn’t want to know the answer.
”I want to throw you beneath the ice”
”choose your best words”
”and climb up your fear which is big enough for the both of us.”
Grandma’s milky white opal
Your opal ring is pretty, Grandma, I said. She sat in the shadows crocheting police officers who spoke in a squeaky voice. Whether men are stronger than women? I can’t promise you that, said Grandma, you have to spread your legs when skiing downhill to avoid losing control. But your ring, I said. When you die. Is it true that I’m the only one who wants it?
Power lies in the hands of those who can see in the dark, said Grandma, she lost her thread and the police officer would forever remain armless. Being that I wasn’t near-sighted, I noticed that the ring hung loosely around her dried-up finger stump. Perhaps you should take off your ring while crocheting, Grandma? The milky white hue in the gem could set the police officers off to a soft start, but they should be rough around the edges to get past the bloodied crowds without getting their feet wet.
Grandma took off her ring. It winked at me and I remembered the code. The armless brand-new police officer didn’t blink when I swallowed the ring, and a goddess burst out of my head. Grandma released water from her womb and made coffee in the pot that had never been cleaned.
You’re grown up now and will drown in the strong arms of justice. Every time I clash with law enforcement, I shall devour a grandchild and lean against the crocheted crowds, said Grandma.
But Grandma, is it true that I will inherit your milky white eyes?
Three jobs without having to work
When I was a kid, I wanted my own windmill, which would also be a lighthouse, because they sort of look alike. I would just make a small adjustment to the basic windmill design, a glowing top, and then find the right location – on top of a cliff, or somewhere else visible, I don’t know, on a tiny island. And then I could do two jobs at once, but not really have to do any work. Someone else would bring the grain to be windmilled, and I would have to change the light bulb now and then, but maybe someone else could do that too. I could fish a little if I wanted a third job, and I’d have a Filipino wife to fry the fish. You can have anything you want if you just think it through.
It’s limited what I can do with one hand
I have three parachutes, but I don’t know which one works.
The supervisor’s shoes have increased by two sizes. The forgiver’s boots are leaking.
A bit spicier, please, says mother-in-law, her grandfather avoided everything with a taste, so she pours chili on everything to break the vicious circle.
I’m not telling who’s waiting for me in a room down the hall. Mother-in-law wants me to participate so hard that I plunge my heels through the tiles. But they’re marble tiles, I protest. Too hard to penetrate. We’re not all supposed to leave scratches. She wants to braid her hair into mine. Did I leave my scent behind in the forest?
I’m not telling where I’m going when I’ve stopped feeling ashamed of myself.
But you’ve got the wrong impression, says mother-in-law. I’ll hold your ears so you won’t trip when you get off the ski lift, she says and bares her teeth.
I put my foot in her grand piano and play pretty mother-in-law music and give her a male orgasm. She always wanted to be the man with the most light bulbs around her neck.
Beware of the human touch (the use of hurricanes)
How shall I stay erect? The cost of walking on two legs. How shall I reach the ground? Unfold my sudden spine.
They lowered me from a skyscraper, slower than gravity. I opened windows in the air, deposited words in separate rooms that one day would form a sentence.
I tried on new silk wings, bent my elbows and flapped like a cartoon duck. Up. My head hit the sky ceiling; I couldn’t afford much air space.
Teach me to bounce a flat rock off the non-surface of the sea. Tell me to dive in, find coins wasted on good guesses.
Hurricanes clean body cells off prison walls, beware of the human touch. Find shelter on the concrete floor, deliver us both unfree.
Freeze frame: Semicolon; time wide open. Time-stops not allowed. The parent of movement: ATP, fuel of muscle tissue. Downward aggression.
The mailman was my boyfriend
He put the mail in my mouth, and he petted my head. Then he made me scratch his back. And he scratched my back. My back always itches. My virgin sisters knew about the mailman, but they didn’t tell our mom. Mom didn’t notice that the mail was always a bit wet.
The mailman told me I should get into the oil business. His uncle got rich that way, he said. He also said that women can do anything men can do nowadays. But that’s not true. There are many things men can do that women can’t do. They can pump, and slam, and build windows, and slap. I love men. Their hearts are made of handkerchiefs, and their eyes break the monotony of meadows and valleys.
The mailman said, “If I lift you, will you lift me?”
He said that the Postal Office read all important messages and that mail men learned the difference between sending and receiving. They learned to take off their body parts and rearrange themselves; they learned to rearrange the continents. But they couldn’t learn to build a word machine and fill the sky with showers of paper. Only little girls like me could do that, he said.
When I was very, very little, I thought my bellybutton had disappeared. I screamed. And then I wondered – if it had disappeared, would my own birth be undone?
I kept our house together. I can keep things in their right place if I think hard about them without squinting. That’s how my insides stay inside my skin. It doesn’t just happen without any effort.
Luxophobia
One of the small lives with shopping bags enters a car. It’s a boy; he’s purchased four bags of pistachio nuts; now he’s got dinner for the rest of the week. Three floors crush the supermarket; too many of the groceries have expired. The boy drives around in the city, parks very close to his apartment. The shopping bags cut into his skin that has never been calloused from quarrying. The city closes in on the boy. I trap the city in my hand, close my fingers, let in enough air, avoid crushing the boy. Light flows through the cracks and bounces off my eyes. Inside the city in my hand, the boy shields his eyes; he has suddenly become allergic to the electrical lights; they have expired. He escapes to his car and drives out of the city. But the lights follow him; thoughts burn his eyes from the inside; and the city turns dark. I consider opening my hand, trying to feel responsible for laying the city dark; but dead streetlights tickle my hand and I giggle. I grow horny. I moan, engulf the city, try to swallow it; my conscience tastes like wasabi, sends electrical impulses into my nose. I sneeze. The boy takes shelter behind my face and sticks his feet into the ash- filled soil. Nitrogen-based crosses grow out of his ribs. They tickle my hand. He scratches himself. The air is charged. He sneezes. The crosses turn into lightning rods, and electrical lights flash across my screen. I grow horny. The boy rinses his hands with saline water to relieve the burns.
I have a present for you under my sweater
I reach the end of an alley and arrive at an abandoned peer by the oily harbor water. It smells like used gas.
I’ve figured out that if I lean forward against the wobbly fence, I’ll attract men of all ages, who will take me from behind without letting me see their faces. It could have been a dream, but then I would have been judged by dream people, especially women, who know that imitating animals doesn’t pay off. It isn’t pleasant, but it’s my favorite feeling in the world.
Instead of a Roman hamster
He was a mix between a hamster and a Roman emperor. Gray eyes breaking my light, eyebrows like TV antennas, rarely smiling, a fountain of hissing instead of laughter. His tiny movements were carefully thought out, and words marched out of his thin mouth straight from a tidy parchment. Almost everything he said made me laugh. He was a genius, his skin pointed towards his family home, his steps separated us, the break-room surrounding his face invited me in.
Every day, I opened the jar trapping four winds and commanded them to shatter all the glass panes, which flooded the lunch breaks and covered our fried fish with a layer of blood-inducing fake diamonds.
But everybody had gotten the swine flu vaccine at work, which also protected against stomach pains.
Every week, I bewitched the three reluctant elevators with my magpie dance that I no longer save for special occasions and shook the living crap out of those rednecks in Gant suits and pink ties till they puked fog all over the elevator buttons so that no one could tell the difference between the sixth floor and tailor-made hell.
But hell had possessed the tiny flashes of light in human eyes, which painters almost always fuck up in oil paintings despite having attended the school of life for thirty-eight years where they learned to see, see, see till they burst from the human flammable spirit because they can’t remain standing faced with so much…
… of what I never managed to compress into honest sentences without scratching holes in the Word document behind my forehead because I had already nuked the break-room which had enough space for me and only me, as long as I continued to smell like chocolate and knew how to knit dance steps and jumped from manhole to manhole like a horny dolphin during our team-building and gave the maid the day off by smacking her ass playfully and refused to let my spine slam against the hysterically rocking tin floor and spread my legs for Adam Smith and his amorphous orgasm free hand…
… that spun me round and round without making me sick and stuck a meticulously planned paper airplane into the gap of the poison-blue sky where I never slept anymore, because daylight laughed at almost everything he said
Note: Filmmaker and stop motion artist Jan Rune Blom turned this poem into an animated film, which was screened at the Stop-Motion Film Festival in Lodz, Poland, 2011.
Mer om Melchior (en kjede av ting som gjør meg varm)
Jeg ble presset mot sentrum av en gruppe roterende mennesker, alle snakket ustoppelig med seg selv, jeg var fanget i deres dagdrømmer.
Jeg satte meg på huk for å unngå å se øynene deres, de ville ikke sett meg uansett, men jeg ville ikke huske hvordan det var å tenke meg vekk fra meg selv.
En gresshoppesverm fløy inn i øynene deres og de ble enda blindere. Jeg lo, dyttet vekk symbolene som spratt ut av skrittene deres, runddansen jeg deltok i uten å betale.
Da steg Melchior ut av en drosje, delte folkehavet med en fyllepenn, åpnet luften og kom inn uten å spørre.
Håret hans slynget seg ut av hodet som på en godartet Medusa, hester i stedet for slanger. Hvis en hest kunne galoppere uten lyd, var det slik han kom tett innpå.
Jeg la meg flatt, for jeg lærte aldri å gå. Han løftet meg opp, og jeg klatret opp frykten som var stor nok for begge.
Jeg tok på meg hanskene. Det ble kaldt da de andre fjernet seg. «Hvor skal du?» spurte jeg, for jeg ville ikke høre svaret.
«Jeg skal male deg med myke dun»
«kaste deg under isen»
«og velge dine beste ord»
Mormors melkehvite opal
Det er en fin opalring du har, mormor, sa jeg. Hun satt i skyggen og heklet politimenn som snakket med pipestemme. Om mennene er sterkest? Det kan jeg ikke love deg, sa mormor, du må ploge i nedoverbakke så du ikke mister kontroll. Men den ringen din, sa jeg. Når du dør. Er det så at noen andre ønsker seg den?
Makten ligger hos den som kan se i mørket, sa mormor, hun mistet tråden og politimannen skulle for all fremtid forbli armløs. Jeg var ikke nærsynt, og la merke til at ringen satt løst på den tørre fingerstumpen hennes. Kanskje du bør ta av ringen mens du hekler politimenn, mormor? Det melkehvite i steinen kan gi dem en myk start, de må være så kantete som mulig for å komme tørrskodd gjennom blodige folkemengder.
Mormor tok av seg ringen, den blunket til meg og jeg husket koden, den armløse nyheklede politimannen la ikke to fingre imellom da jeg slukte ringen og en gudinne spratt ut av hodet mitt, mormor lot vannet strømme fra skjødet og kokte kaffe i den aldri vaskede kannen.
Nå er du voksen og drukner i lovens lange armer, for ethvert basketak setter jeg til livs et barnebarn og lener meg mot de sammentråklede folkemengder, sa mormor.
Men mormor, er det så at jeg arver dine melkehvite øyne?
Tre jobber uten å måtte gjøre noe
Da jeg var ung, ville jeg ha min egen vindmølle. Den skulle også være et fyrtårn. For de er ganske like. Det var bare å modifisere vindmølledesignet en tanke, et lysende topplokk, og så den perfekte beliggenhet – på kanten av et stup, eller et annet synlig sted, vet ikke, kanskje på en liten holme. Så kunne jeg ha to jobber på en gang uten å måtte gjøre så mye arbeid. Noen andre kunne frakte kornet som skulle vindmales, og så måtte jeg vel skifte lyspære en gang i blant, men kanskje noen andre kunne gjøre det også. Jeg kunne fiske litt hvis jeg ville ha en tredje jobb, og så var det å få seg en filippinsk kone til å steke fisken. Man kan få alt man ønsker seg hvis man tenker grundig gjennom det.
Det er begrenset hva jeg kan gjøre med én hånd
Jeg har tre fallskjermer, men vet ikke hvilken som virker.
Han som overvåker har gått opp to skostørrelser. Han som tilgir har lekke sjøstøvler.
En anelse mer krydder, sier svigermor, svigerfar styrte unna all smak, men for å bryte den onde sirkelen pøser hun på med chili. Det tar lang tid før jeg får hørselen tilbake etter at hun har skreket ferdig. Det er vanskelig å holde for ørene med én hånd.
Jeg sier ikke hvem som venter på meg i et av rommene nede i gangen. Svigermor vil at jeg skal delta så hardt at jeg tramper hull i flisene. Men det er marmor, sier jeg. For hardt til å lage merke. Det er ikke meningen at vi alle skal lage merker.
Hun vil flette håret sitt sammen med mitt. Har jeg lagt igjen lukten min i skogen?
Jeg sier ikke hvor jeg har tenkt meg når jeg er ferdig med å skamme meg.
Men du har forstått meg feil, sier svigermor. Jeg skal holde deg i ørene, så du ikke snubler når du går av skiheisen, tilføyer hun og flekker tanngarden.
Jeg tramper i klaveret hennes og lager fin svigermormusikk og gir henne en manneorgasme. Hun har alltid hatt lyst til å være mannen med flest lyspærer rundt halsen.
Se opp for menneskets berøring (bruken av orkaner)
Hvordan holde seg oppreist? Prisen for å gå på to. Hvordan rekke ned til bakken? Strekk ut ryggen, virvel for virvel, nåde.
De senket meg fra et høyhus, senere enn tyngdekraften. Jeg åpnet lommer i luften, puttet ord inn i adskilte rom, en dag ble det nok til en setning.
Jeg prøvde de nye silkevingene, bøyde albuene og flakset som en tegneserieand. Opp. Hodet traff himmeltaket: Jeg hadde ikke råd til et stort luftrom.
Lær meg å kaste fiskesprett på sjøens manglende overflate. Si at jeg skal stupe uti, finne mynter kastet bort på gode gjetninger.
Orkaner skyller kroppsceller av fengselsveggene, se opp for menneskets berøring. Søk tilflukt på sementgulvet, vi fødes begge inn i fangenskap.
Stillbilde: Semikolon, tiden på vidt gap. Tidsstopp forbudt. Bevegelsens mor: ATP, muskelfibrenes drivstoff. Aggresjon nedover.
Postmannen var kjæresten min
Postmannen la posten i munnen min og klappet meg på hodet. Og så fikk han meg til å klø ham på ryggen. Og han klødde ryggen min til gjengjeld. Jeg klør alltid på ryggen. Jomfrusøstrene mine visste om ham, men de sa ingenting til mamma. Mamma la ikke merke til at posten alltid var litt våt.
Postmannen sa jeg burde få jobb i oljeindustrien. Det var sånn onkelen hans ble rik. Han sa at kvinner kan gjøre hva de vil nåtildags, alt som menn kan gjøre kan kvinner gjøre. Men det er ikke sant. Det er mange ting menn kan gjøre og ikke kvinner. De kan pumpe, og smelle, og bygge vinduer, og smekke. Jeg elsker menn. Hjertene deres er laget av lommetørklær, og øynene deres bryter monotonien i enger og daler.
Postmannen sa: Hvis jeg løfter deg opp, vil du løfte meg opp?
Han sa at Postvesenet leste alle viktige beskjeder og at postmenn lærte forskjellen på å sende og motta. De lærte å ta av kroppsdelene og omorganisere seg selv, de lærte å omplassere kontinentene. Men de kunne ikke bygge en maskin av ord og fylle himmelen med en flod av papir. Det kunne bare sånne som meg, sa han.
Da jeg var veldig, veldig liten, trodde jeg at navlen min var forsvunnet. Jeg skrek. Og så lurte jeg på – hvis den hadde forsvunnet, hadde min egen fødsel blitt ugyldig?
Jeg holdt huset vårt på plass. Jeg kan holde ting på plass hvis jeg tenker hardt på dem uten å myse. Det er sånn innvollene mine holder seg innenfor huden. Det skjer ikke sånn helt uten videre.
Luxofobi
Et av de små livene med handleposer går inn i en bil. Det er en gutt, han har kjøpt fire poser pistasjnøtter, nå har han middag resten av uken. Butikken han har besøkt står etterlatt på gateplan, tynget ned av tre etasjer, det ble bestilt for mange varer som gikk ut på dato. Gutten kjører bilen rundt i byen, parkerer så nær leiligheten sin som mulig, handleposene skjærer inn i huden hans som aldri ble blemmete av å hugge stein. Byen lukker seg rundt gutten. Jeg fanger byen i hånden, lukker fingrene, slipper inn nok luft, strammer ikke så hardt at gutten blir knust, lysene slipper ut gjennom sprekkene og preller av øynene mine. I byen innerst i hånden min skjermer gutten øynene med hånden, han er blitt allergisk mot de elektriske lysene, de har gått ut på dato. Han kaster seg inn i bilen og kjører ut av byen. Men lysene følger etter ham, tankene brenner øynene hans innenfra og byen blir stummende mørk. Jeg vurderer å åpne hånden, prøver å kjenne meg ansvarlig for lysets flukt og mørkleggingen av byen, men døde lyktestolper kiler håndflaten min og jeg kniser. Jeg blir tent. Jeg stønner, og stapper byen i munnen, prøver å svelge, samvittigheten smaker wasabi og sender elektriske støt opp i nesen. Jeg nyser. Gutten holder ansiktet mitt foran himmelen og planter beina ned i askejord. Det gror nitrogenbaserte tankekors ut av ribbeina hans. De kiler håndflaten min. Han klør seg. Luften blir ladet. Han nyser. Tankekorsene blir til lynavledere og elektriske lys flerrer over skjermen min. Jeg blir tent. Gutten dypper brannsårene i saltvann.
Jeg har en presang til deg under strikkegenseren
Jeg kommer frem til slutten av en bakgate som ender i en ubrukt brygge ved oljete havnevann. Det lukter brukt bensin.
Jeg har funnet ut at hvis jeg lener meg forover mot det råtne tregjerdet, lokker jeg til meg menn i alle aldre som tar meg bakfra uten at jeg får se ansiktene deres. Det kunne vært en drøm, men da ville jeg blitt dømt av drømmemennesker, spesielt kvinner, som vet at det ikke lønner seg å gjøre som dyrene. Det er ikke deilig, men det er det beste jeg vet.
I stedet for en romersk hamster
Han var en blanding av hamster og romersk keiser. Øyenbryn som tv-antenner over grå øyeterninger, nøye planlagte bevegelser, og nesten alt han sa fikk meg til å le. Han holdt meg unna med skrittene, pauserommet rundt ansiktet inviterte meg inn.
Hver dag åpnet jeg krukken med de fire vinder og befalte dem å knuse glasspanelene som skyllet over lunsjpausene og dekket den stekte fisken med et lag blodfremkallende edelsteiner.
Men alle hadde fått svineinfluensavaksine på jobb, som også beskyttet mot magesyke.
Hver uke forhekset jeg de tre motvillige heisene med skjæredansen jeg har sluttet å spare til spesielle anledninger og ristet livskiten ut av bondeknølene i Gant-dresser til de spydde tåkeprat over heisknappene og dermed visket ut forskjellen på sjette etasje og skreddersydd helvete.
Men helvete hadde tatt bolig i lysglimtene i menneskeøyne som kunstmalere nesten alltid fucker opp selv etter å ha gått trettiåtte år i livets skole hvor de lærer å se, se, se til de sprekker av menneskets brannfarlige ånd fordi de ikke klarer å stå oppreist foran så mye …
… av det jeg aldri klarte å sammenfatte i ærlige setninger uten å klore hull på Word-dokumentet bak pannen fordi jeg allerede hadde bombet pauserommet som hadde plass til meg, meg og bare meg, så lenge jeg luktet sjokolade og strikket dansetrinn og hoppet fra kumlokk til kumlokk som en kåt delfin i teambuilding-sesjonene og nektet å la ryggraden stange mot det gyngende blikkgulvet og sprike med beina for Adam Smith og hans amorfe, orgasmeløse hånd …
… som svingte meg rundt uten at jeg ble kvalm og skjøv et nøye gjennomtenkt papirfly inn i svelget på den giftigblå himmelen
Note: Filmskaper og animasjonskunstner Jan Rune Blom animerte dette diktet i samarbeid med poeten. Filmen ble fremvist ved Stop-Motion Film Festival in Lodz, Poland, 2011.
Hilde Susan Jaegtnes lives and works in Oslo as a freelance screenwriter for film and television, poet and fiction writer. She studied acting and music at Rose Bruford College, London, and achieved a Bachelor of Arts in Political Science with a minor in International Relations at San Francisco State University as well as a Master of Fine Arts in Writing for Screen and Television at the University of Southern California, Los Angeles. Her first poetry collection “Det er noen som lyver” (“Someone must be lying”) was published in 2012 by the Norwegian publisher Bokvennen Forlag, and her flash fiction collection “Minner nytes best alene i storm” (“Memories are best enjoyed alone during storms”) was published by Bokvennen Forlag in October 2014. “The use of hurricanes” is a selection in English translation of prose poetry and flash fiction from her two books, the title piece of which appeared in neither.
Hilde Susan Jægtnes bor og jobber i Oslo som frilansforfatter, og skriver manus for film og TV, poesi og prosa. Hun er utdannet skuespiller og musiker ved Rose Bruford College i London, har en bachelorgrad i statsvitenskap og internasjonale relasjoner fra San Francisco State University og en mastergrad i film- og TV-manusskriving fra University of Southern California i Los Angeles. Høsten 2012 debuterte hun hos Bokvennen Forlag med diktsamlingen “Det er noen som lyver”. Høsten 2014 publiserte samme forlag hennes lynprosasamling “Minner nytes best alene i storm”. “Bruken av orkaner” er et utvalg prosadikt og lynprosa fra de to bøkene hennes, mens tittelstykket frem til nå er upublisert.
The Stockholm Review of Literature 